#6

25.06.2015
23:44

Vi trenger hverandre. Hvert sekund. Hvert minutt. Hver dag. Vi snakker ikke om følelser, for det er vanskelig. Vi gjemmer det inni oss, som gjør at vi ikke åpner oss.

I dine armer, føler jeg meg trygg. Føler meg hjelpeløs. Liten skapning, som trenger denne følelsen. Den følelsen du viser meg. Ikke la meg gå. Gå i ensomhet. Det er Deg. Verden min. Lykken min. Bekymringsløs smil. Oppfylt drøm. Største ønske, drøm. Det er Deg. Mitt alt.

Du holder meg her. Du tar meg opp til himmelen. Du drar meg ned. Du er alt. Bare Deg jeg kjenner utenat. Bare Deg jeg kan. Bare med Deg og om deg klarer jeg å drømme. Hører blod av ditt hjerte, jeg puster i rytmen av hjertet ditt, jeg savner bare ditt hjerte, men jeg har bare ett liv. Ett liv, men flere dødsfall. Døde idag. Døde  igår. Jeg dør i morgen og om ei uke. Jeg skal dø hver dag i kjærlighets navn.

 


 

#5

05.01.2013
14:31

Jeg svever til høyder av sine egne følelser. Til ende. I tomrommet. Til det ukjente. Jeg står på stupet, der jeg gir fra min skjebne. Jeg føler skam på ryggen og på kinnene noe våt. Plutselig alt mister sin mening. Uten styrke og utsikter til å gå barbent gjennom havet av mine egne ønsker. Jeg leter etter lykke. Fred. Et øyeblikk som vil berolige min smerte. Jeg faller ned. Tårer vasker ansiktet mitt. Jeg er en feiging. Feiging som er redd for fremtiden. Jeg har ingenting. Jeg er alene. Jeg har ingen følelser. Jeg kjenner at jeg har ikke drømmer mer. Jeg trenger å forstå. En hjelpende hånd som griper meg og vil gå med meg gjennom resten av livet. Samme hvor. Hvor som helst. Jeg vil endelig finne mitt sted. Min plass, med lidenskap. Min eden full av lykke og kjærlighet. Deg. Hendene dine. Leppene dine. Øynene dine. Jeg vil at alt dette skal være mitt. For all kostnader. Uansett, om det ville komme med en bølge av smerte. Jeg er ikke redd, selv om hvert sekund av ensomheten ødelegger meg. Jeg kan overleve det meste. Sinne, sjalusi og hat. Men vennligst, ikke mat meg med likegyldighet. Ikke nå, nå som jeg trenger hjelp. Med den vitenskapen at du er og du har ikke glemt. Det er galskap inni meg - galskap av følelser. Den har ikke død, selv etter at du dro. Skjønner du? Jeg kan føle avsky av min egen dumhet. Din likegyldighet spiser opp rester av samvittigheten min. Forlatte plasser mister det som var fint med dem, og såret hjerter dør. Jeg skjelver. Stillheten dreper meg. Ikke la meg miste meg, og ikke la meg miste mitt håp. Gi meg kjærlighet eller dritt i meg. Blås vekk denne usikkerheten, slik at jeg kan drepe for alltid smerten og skammen. Kom tilbake eller dra og la meg glemme at du var...

tusentakk til alle dere som leser bloggen min og kommentere - setter veldig stor pris på det! xoxo!  

#4

21.12.2012
12:32

Det er bare kjærlighet, men det gjør så vondt. På et såret hjerte heller de masse salt. Alle fargene har blitt grått. Du tror, du øsnker, du drømmer, du elsker, du savner, du gråter..

Denne triste historien begynner lykkelig. Han ga henne et signal, klemte henne på stranden. Han så på henne og slik så hun i hans drømmer. Romanen fortsetter, den var så vakkert. Ingen noensinne ga henne en så stor varme. Hun var forelsket, mens de sov hvisket han i øret hennes "Jeg elsker deg" etter det klemte han henne. Men en natt, da hun fortalte ham det samme, gjorde han en klok ansikt og hjertet hans begynte å dunke/slå raskere.  Han var den beste for henne, han koste med henne, kysset henne. Han lagte frokost for henne, han angret ikke på et enste øyeblikk. Han var en slags sjalu-gutt. Når hun snakte med andre gutter, trodde han at hjerte hans blir knust snart. Han stolte på henne så mye, mens han viste at det var idiotisk. Som alle gjorde hun feil, noe som hun angret på.  Etter et stund, forlat han henne. Hun gråt og angret på alt, hun elsket han så mye. Han var heller ikke en engel, for han såret henne. Hun visste ikke, hva har hun gjort galt. Hvorfor forlat han henne. Etter noen dager, begynte de å snakke igjen. Hun var glad igjen. Hun fortalte han direkte, at hun kunne gjør absolutt alt for han. Hun følte noe spesielt for han, men plutselig alt ble brutt. Hun vet fortsatt ikke hva som gjekk galt.. Hun vet bare en ting - at det såret henne masse. Hun trodde at det ville være bra, hun visste godt at han elsket henne. Senere sa han, at han har ikke følelser for henne lenger. Hun fortsatt levde med et håp, at alt blir snudd tilbake. Etter at hun ble såret, ønsket hun ikke noen andre. Ingen kunne ta plassen hans. Hun brente sakte som briketter på grillen. Når hun satt med vennene sine, tenkte hun hva er det han gjør i det øyeblikket. Hun ønsker ikke å gjøre de samme feilene som hun gjorde før. Hun hadde fortsatt håp, at alt blir enklere. Om kvelden satt hun helt alene, og tårene rant.  Og når hun så på bildene hans, mistet hun blodet i årene sine. Hun ønsker bare én ting, at han skal si helt ærlig "om han vil bli hennes igjen, eller om han vil være alene". På slutten av romanen vil jeg legge en viktig ting til - At uansett hva så er du den aller viktigste... Jeg elsker deg.

 "Just because we don't talk, doesn't mean I don't think about you.

I'm just trying to distance myself because I know I can't have you." 

http://www.youtube.com/watch?v=8qAszNJ-yWI ♥ 

 

 

 

#3

19.12.2012
15:39

Flere år har gått. Det var vist ikke vår tid. Mye har endret seg. Alt er over. Og nå? Nå kjempe jeg for å glemme. Å ikke ha lenger minner. Du har valgt banen. Komme aldri å hjelpe deg mer. Ikke si noe mer, la meg leve i fred. Jeg ønsker å ikke lide igjen. Trenger ikke mer ord. Ord som sårer. Bare gå nå. Stikk en plass langt vekke. Jeg er ikke her og jeg vil ikke være her mer. Jeg drev bort fra deg. Tiden ble bortkastet. Jeg ønsker ikke å lide og se at du er med henne, og at du tar på henne. Jeg vil ikke høre mer av løgner fra deg. Du har drept den kjærligheten,  du har drept oss. Så please, gå vekk. Gå hvor som helst. Det er ingen sjanse for oss, vi fins ikke lenger. Nå er du langt borte. Du kommer ikke å ta tid tilbake. Du er på bunnen, og du har mistet alt. Jeg sa "goodbye" og du vil aldri få meg igjen. Jeg er ferdig med dette. Jeg ønsker ikke flere skader.

"These battle scars, don't look like they're fading.

Don't look like they're ever going away.

They ain't never gonna change.

These battle." 

#2

10.12.2012
15:47

Hver av oss er bare en del av den endeløse puslespillet som alle vi kaller "liv". Alt fra toppen ble avskrevet for ødeleggelser. En dag, tror du, at edelig lever du lykkelig og at du fant den manglende brikken, mens den andre brikken mister du, og igjen vet du ikke hvem du er. I mellomtiden, tenker du, at du ville være i stand til å gi alt fra deg for å redde det, som la deg eksistere i denne verden. Dessverre... alt dette er for ingenting, og du begynner å få masse tårer igjen, du mister håpet, og du slutter å eksistere. Så plutselig kommer det noen som prøver å vise deg, at han er den delen som du leter etter. Men dette er ikke sant, ikke narre deg selv. Jeg ønsker, å dra en dag  fra de moralske bekymringer og kunne være i stand til å si at jeg fortjener lykke og at det er DEG som er min manglende brikken. Men jeg kan ikke. Jeg kan ikke, fordi lykke er ikke noe mer enn en kortvarig forelskelse, helt likt som kjærlighet, som er ikke et kjærlighet, men bare lidenskapelig vennskap. Alt dette er bare fantasifosteret vårt. Man mener at det trengs bare et liten skritt for å falle for noen, for å være lykkelig og føle aldri igjen hva ensomhet til det ytterste er. Men etter et liten stund, innser du at dette skrittet er et sritt mot selvødeleggelse. Alt blir tapt, og du kommer til den konklusjon at livet er ikke for deg. Du lever for å bli sårt, for å få/føle smaken av bitterhet, løgner, svik, og troen på at døden kan være vakker. Kanskje alt dette skjer for at du skal tro/skjønne at det er ikke ditt sted, ikke din plass. Kanskje den troen er der for at du skal vite, at du kan være lykkelig hvor som helst. Til og med, noen ganger er ensomhet som frihet.

Jeg vet ikke... jeg tror, at jeg er bare en feiging, for jeg er redd for å møte sannheten. Jeg er redd for, at hvis jeg gjør det, så vil forsvinne all håp, som tillater meg å fortsette å tro blindt på at en dag, til tross for alle disse tilbakeslagene, vil jeg trygt si at det livet som jeg levde, var kun mitt valg. At jeg var den jeg ville være, og ikke den som jeg egentlig skulle ver. Jeg er redd for, at jeg ventet hele livet mitt, for å finne ut at du egentlig eksisterer ikke. Du kan såre meg med ærlighet, men ikke la meg være lykkelig med å lyve til meg, fordi jeg... fordi jeg ønsker å ver en del av framtiden din, og ikke et liten del ab historien ditt. Så vennligst... elsk meg - elsk, uansett hva det ordet betyr, eller bare forsvinn og la meg glemme om deg, om alt som var bundet med deg. 



http://www.youtube.com/watch?v=6dyeFalOjw0 - elsker den sangen!

- tusentakk for alle kommenterene jeg fikk sist! setter stor pris på det! 

#1

04.12.2012
17:24

Dagen er over. Dagen med masse tanker som er bundet med han. Dag der hun savnet han noe jævlig. Noen ganger var han alt for hun, noen ganger var han bare som en venn/kompis og noen ganger bare en fremmede, som var svært nær for henne. Hun elsket å hate han og hun hatet å elske han. Hun likte å klemme han og da ville hun stjele ett eller to kyss. Hun likte å se i de store, blå som himmelen uten skyer øynene hans og hun elsket å se at han liker hun. Før hun sovnet, hun tenkte at han elsker hun og hun våknet med et stort smil og hans navn på leppene. Han gjorde slik at hun begynte å føle seg lykkelig og nødvendig. På grunn av han, ønsket hun å leve, hun ville smile hele tid, våkne tidlig og stå foran speile i noen timer, ta vare på seg selv og de andre. Hun ville bare leve.. Leve for han og selv om hun klarte ikke å kjempe for det hun elsker, hun gjorde alt for at det øyeblikket skulle aldri ta slutt. Noen ganger så hun at time etter time begynte hun å hate han, at minutt etter minutt hun savnet han mer, og sekund etter sekund hun elsket han mer og mer.

Men likevel, var det noe som fungerte ikke og følelsene forsvant etter hvert. Hun spørte seg hver dag hvordan det er når noen blir såret, men hun var ikke klar over at svaret på dette spørsmålet vil bli en realitet for henne. Virkeligheten som gjør så vondt.. etter å ha mistet han, mistet hun alt hun hadde. Alt ble grått for henne og ingen solstråle ga hun glede. Hun ble ikke fascinert av det kjølige vindet som treffet henne på kinnet.. Alle minnene var borte. Ingen følelser, ingenting har ført til at hun ønsket å leve lenger.

Hun visste at et knust hjerte endrer ikke noe bortsett fra at alt som betydde før, mistet sin betydning.. Hun kunne ikke forstå hvor vanskelig er det å savne noe som du egentlig aldri har hatt.. minnene, fantasi, berører, framtid, steder, samtaler, ingen sønvløse netter - hun eiget det aldri, så hvorfor gjorde det så jævla vondt? Hvorfor kan hun ikke glemme det som ikke var ment for hun? Hun mistet sin tillit, og hun er så sure på alt på grunn av en person. Det eneste som var viktig, var han, for han var hele livet hennes. Og hvis hun tenker en gang at ny kjærlighet er medisin for et knust hjerte, vil hun sette seg ned og minne seg selv på at hun vet allerede hva er smerte..

 



 

zxcvb 18, Sandnes
I don't care if you're black, white, straight, bisexual, gay, lesbian, short, tall, fat, skinny, rich or poor. If you're nice to me, I'll be nice to you. Simple as that.

Bla i bloggen

Søk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Lenker

hits